Helge Ingstads
Vinterkvarter 1929-30

Søket etter Vinterkvarteret

Hurdal, 11.9.2015

Bekken gjennom Helge Ingstads Vinterkvarter i Pelsjegerliv. Foto: Christian Engelschi?n, 2013
Helge og hundene foran teltet i vinterkvarteret, vintersesongen 1929-30.


«Så var det at jeg støtte på oasen i den hvite ørken, en dalgrop med en elv og et lite vann. Her hadde omkring en hundre store, rettvoksne grantrær funnet tilhold i ly av høye bakkeskråninger som ga ly mot alle vinder. Men ovenom gikk de nakne vidder i alle retninger. Kom en kjørende over tundraen, kunne en ikke ane dalgropen før like innpå. Da smilte den mot en som et eventyr. Her slo jeg teltet opp, og her hadde jeg og hundene vårt hjem til den lyse forsommer kalte på oss»

(Fra Helge Ingstads "Pelsjegerliv", siste avsnitt i kapittelet "På egne veier")

Hvor kan dette være?

Det er nord i Canada! North West Territories! Helt klart på eller i grenselandet mot tundraen - eller, kan hende, en enslig oase et aldri så lite stykke nord for treeline? Spørsmålet var blitt stilt av flere. Fingre har løpt over kartet. Piper har blitt tent i undring. Praten har gått rundt en hel bukett leirbål opp gjennom årene. Samtlige har konkludert - og det var svaret som ble gitt ved spørring: -Nei, vinterkvarteret til Helge Ingstad lar seg neppe finne - eller: det ligger naturligvis ved Ingstad Creek!

Enkelte driftige har dog omsatt sine tanker i forsett om å finne stedet. Turer til fots og turer med slede har vært sælet opp, men hverken ferdsel ved Ingstad Creek eller over de store hvite vidder fravristet Nordlandet hemmeligheten. Det så ut til at Helges grop der inne i det evige hvite skulle komme til å forbli skjult og gå over i  mytene og de lange tankene rundt bålet. Skulle det komme til å bli slik at dette ville fortsette å være et tundraens enkle Soria Moria inn i all evighet?
 

 

Området øst for Store Slavesjø

 
   
 
Den røde sirkelen representerer det området Helge Ingstads vinterkvarter kunne ligge i. Det er om lag like stort som sør-norge. Det sier seg selv at man ikke kan bedrive feltsøk i hele den teigen. Her måtte det kartstudier til.
 

Et femtiårslag ville det annerledes!

Historien tok en vending da en prosessor, Bjørn Steen Skålhegg i seksjon for molekylkær ernæring ved universitetet i Oslo, skulle til å fylle 50 år. Brødre og kameratflokk bestemte at bøyen skulle feires med en skikkelig langtur i villmarka i 2010!

Vi skrev året 2008 da professorens bror, Peter, la frem ideen om hvorfor ikke - ja, hvorfor kan ikke vi dra til Helge Ingstads nordlandet og kanskje finne vinterkvarteret hans? De fleste mente nok at dette var, la oss si - et noe ambisiøst forsett? Likefullt ga alle det sin fulle tilslutning. At  det nok spankulerte tanker rundt i flokken om at føttene til den fyren - altså Peter - hadde forlatt jorda og hans realisme hadde gått av med en noe tidlig pensjon, det er nok en sannsynlig antakelse? Men: alle ble med - og når arbeidet tok til, så fyrte dette en gnist som igjen tente et bål som ikke under noen omstendighet lot seg slukke. Det drev gjengen gjennom to års intense studier av kart, bilder, tekster og historier.

Ingstad Creek ekspedisjonen i 2010

I 2010 gjennomførte de sine første feltsøk under Ingstad Creek-ekspedisjonen. Nesten 60 kvadratkilometer ble undersøkt. Lange ruter ble gått. Dalfører og skogteiger ble saumfart, men tundraen lot seg ikke fravriste sin hemmelighet. Man skulle anta at skuffelsen stod å lese i ansiktene deres, men, nei: å finne var en ting - å derimot ikke finne var en annen nesten likeså verdifull bagasje å ta med seg videre. Med dette visste de nå mer enn de fleste andre, nemlig hvilke egne Helge Ingstad definitivt IKKE hadde hatt sitt vintertilhold 1929-30!

Da de vendte hjem gikk det nøyaktig 10 minutter i en Air Canada maskin før saken var avgjort: det MÅTTE bli en tur til - de var NØDT til å finne det!
 

Så  fulgte tre nye år med ytterligere og enda grundigere studier.

Kompassnåla pekte intenst på sommeren 2013!
 


– Vi begynte med et areal på størrelse med halve Sør-Norge og en bok vi ikke riktig helt visste om vi kunne stole på. Vi snakket med Ingstad-familien. Vi fikk innsyn og kopier av tidligere upubliserte bilder. Min bror Peter satte seg grundig inn i bokens geografiske antydninger. Jeg, Christian, satte meg grundig inn i kart og bilder. Det store spørsmålet var: hvor kunne det tenkes at Helge Ingstad hadde sitt vinterkvarter, den legendariske leiren i kapittelet «Alene på tundraen» i boken «Pelsjegerliv» ? (Christian Engelschiøn, Romerikes Blad, 07.08.2013)


Funnet av vinterkvarteret, 6. August 2013
 

Det skulle gå fem år fra de begynte arbeidet til de fant det de lette etter.

Følelsen berettes som ubeskrivelig. De hadde gått langt over åser og vidder, passert elver, borret seg gjennom tjukke kratt, forsert tette skyer av svartfluer og gått i store buer rundt moskusflokkene; alt var verdt det - for der stod de langt inne på vidda, oppå en høyde og trodde knapt sine egne øyne - var de virkelig fremme? Var de virkelig DER?.

- Her var et vann.
- Her var en bekk.
- Her var en dalgrop.
- Og der, rundt om, strakk den endeløse tundraen seg evig langt ut og inn i himmelen.

 

Oppå denne høyden stod de og veide et verdifullt bilde mot horisonten. De greide ikke å finne den ting der ute som ikke også var å finne på bildet. Åtte mann tok sin tur. Åtte mann fikk ubegrenset alenetid. Åtte mann kom tilbake. Åtte mann hevdet at dette var vinterkvarteret.

Man skulle tro det ble å lene seg tilbake i god tro om at laurbærene nå kunne høstes - for kvarteret, ja, det var jo her! - men, nei, i stedet for å høste bær og buskas, så strøk store deler av banden nedover og avgårde inn i tette vidjetjerr, over bekkefar og oppover bratte steinskrenter. Nå dreide det seg om å finne leirplassen!  Å finne ovnen! Å finne steinene over teltet - de som skimtes med særegen plassering og utforming på to-tre bilder fra vinterkvarteret! Det var fest, kan du tro - detaljene fra historien kan du lese her og her.


 

Photo: Christian Engelschiøn   Photo: Christian Engelschiøn

Da mistanken om at dette var selve «Dalgropa» slo inn over oss, var det om å gjøre å finne «dette» bildet. I Helges samling av bilder var det ett - det vi kaller «Oversiktsbildet» - som inneholdt nesten alle de «ankerpunkter» vi trengte for å kunne si at vi hadde funnet rett plass. Dette var det første bildet som ble tatt og vi brukte god tid på å sammenlikne alle detaljer med Helges orginale bilde før vi ga oss, la den Descartianske tvilen til side og utbrøt at vi ikke kunne finne noen forskjeller: dette MÅTTE være stedet! Foto: Christian Engelschiøn.
 
Etter at vi hadde funnet plassen hvor «oversiktsbildet» var tatt var det avgjørende å finne motivet for «Tre Ulver». Hvis Peter og Christians arbeide med bildene i forkant var riktig, skulle det ligge rett sør for «oversiktsbildet». Så det ble å ta beinveien nedover skrenten, over platået for de seks steiner, hoppe over bekken og springe opp bakkekammen. Å si at det var en utrolig følelse å se hvordan horisonten langsomt morfet seg til en kopi av Helge Ingstads "Tre Ulver", er en sterk underdrivelse. Det var mektig. Ikke bare hadde vi funnet det, men vi ble også fylt av den ubeskrivelige følelsen av å ha stått til eksamen: å få bekreftet at all den tid vi hadde sittet og spilt 3D-bildepuslespill, nei, den var ikke bortkastet. Vi hadde spilt og  tenkt helt riktig. Foto: Christian Engelschiøn

 
Photo: Christian Engelschiøn   Photo: Erling Sagneskar

Rester av det vi antar er ovnen til Helge Ingstad ble funnet av Harald Sollund. Opp gjennom årene har den flyttet på seg og lå et lite stykke fra der teltet hans lå, rett vestafor platået med de seks steiner. En gran har også funnet det for godt å gro tvers gjennom den. Vi håper at folk som kommer etter oss gjør som oss: la den ligge der og la den være et skue også for de som måtte komme etter deg! Ovnen er for øvrig av nøyaktig samme type - en såkalt "sylinderovn" -  som den vi fant i hyttene til Gus og Phil D'Aoust. Disse ovene mates (ofte) fra toppen og kan minne om de klassiske "forkokerne" hundekjørerne bruker på langdistanseløp som Finnmarksløpet og Femundløpet Foto: Christian Engelschiøn
 


Det siste avgjørende funnet vi gjorde var de spesielle steinene over teltet på Helges bilder. Mens en gjeng søkte etter artifakter og jobbet med triangulering nede i selve dalgropa, sprang Åge, Erling og Jan Mauritz opp skrentene i den retningen vi mente vi måtte finne disse steinene. Vi hørte et rop der ovenifra. Her var ingen andre kandidater enn disse steinene Åge helt klart har tatt i eget eie på bildet over. I hans venstre hånd holder han Helges bilde hvor nettopp disse steinene fremgår klart og tydelig rett over teltduken. Fra dalgropen tok vi inn retningen de oppga og jobbet den inn mot cache, oversiktsbilde, Tre Ulver og det nyfunne Y-treet som fremdeles stod der etter da 83 år. 3D-bildepuslespillet stemte i feltrommet både mot tre og fire ankerpunkter. Det var først da vi senket skuldrene. Alle biter var på plass. Vinterkvarteret var funnet og kartlagt. Foto: Erling Sagneskar


 
Photo: Christian Engelschiøn  

 

Reaksjoner

 
 


– Dette er veldig morsomt og en stor begivenhet. Jeg ønsker å gratulere dem alle sammen, og er imponert over at de endelig har klart det, sier Eirik Sandberg Ingstad, barnebarnet til selveste Helge Ingstad, da han får se bildene og leserbrevene som viser at romerikingene har funnet bestefarens legendariske camp.

– Tundraen er jo enorm, så det er utrolig at de faktisk har klart å finne håndfaste bevis, sier Sandberg Ingstad.


– Jeg blir veldig entusiastisk og oppglødd når jeg hører det selv. Å stå på slike gamle, historiske gjengrodde stier, er som å kjenne historien på kroppen.

Minnene etter Ingstad og betydningen han har hatt for senere generasjoner blir forsterket ved et funn som dette, og det er utrolig morsomt. Det må ha vært fryktelig vanskelig å finne campen, jeg vil tro det var som å finne nåla i høystakken omtrent, så jeg gleder meg til å høre hvordan de har gått fram, sier Stein P. Aasheim

 

 

 

 

 

 

Nuntius CMS is delivered by Webnor